DinBaby.com

jeg er helt enig med deg"!
Jeg fikk ikke barn før jeg var 27 jeg da, men ser på andre som har fått barn på samme alder som meg som hiver seg på fylla på hver minste anledning.
Når jeg valgte å få barn valgte jeg bort livet med fyll og fest (greit selvfølgelig en fest iblant, men drikker meg aldri full lenger), og jeg bruker helgen og fridagen mine på å kose meg sammen med familien min. Alt annet har rett og slett blitt litt ubetydelig.

Huff sauen, jeg orker ikke lese hele innlegget ditt nå, det var så langt, hehe;-)

Men for å svare på overskriften - nei, jeg føler ikke at mitt liv er over. For barna er en del av livet mitt.
Men jeg er en av dem som av og til trenger å bare være MONA, ikke mammamona, husmormona eller kjærestemona.

Nei!
Begrensninger ja, men dette er noe en bør være klar over når man først er klar for å få barn! Syns det er trist med de som ikke får barn jeg... TENK alt de går glipp av!
For min del begynte livet først da jeg fikk barn, men er jo glad for alle de tingene jeg opplevde før. Ellers hadde jeg nok ikke vært klar da jeg var det..

Lykke til med 1-årsdagen!

Selvsagt ikke, men det er ting som er mulig å gjøre når man er ung og barnløs, som jeg aldri hadde gjort nå som jeg har barn.

For eksempel reiste jeg og en venninne på interrail i 3 mnd da jeg var 21 år. En utrolig opplevelse!
Men det blir jo sånn at man forsvarer de valgene man selv har tatt, og hadde jeg fått barn da jeg var 20 år i steden for 27 år, hadde jeg nok forsvart det ;-)

jeg føler nesten at livet mitt begynte da jeg fikk barn, jeg! Det er en utrolig berikelse, hver dag er en stor glede:) Føler ikke at jeg går glipp av noe.

Selvfølgelig, spetakkel - det blir jo veldig individuelt. Hadde jeg selv ventet til jeg var 30 før jeg fikk barn, hadde jeg sikkert kunnet fortelle om alle opplevelsene jeg ikke kunne vært foruten. Men nå har jeg ikke hatt disse opplevelsene, og savner derfor ikke noe jeg ikke har opplevd.

Det blir som regel slik at man trives i den situasjonen man selv er i - enten man blir mor når man er 20, 30 eller 40 - og det er jo her diskusjonen oppstår. Jeg vil ikke forsvare det å planlegge barn når man er 20 (og her syns jeg det er en stor forskjell å gå fra barnløs til å få barn, og det å gå fra et til to barn), fordi det ikke er til å stikke under en stol at man har flere muligheter når man er barnløs, men når man havner i "uløkka" (herregud, for et forferdelig uttrykk!) og velger å beholde barnet, er det for de fleste en velsignelse. På samme måte som det er en velsignelse når man er 30 eller 40.
Det har vel både sine negative og positive sider. Jeg ble kastet inn i voksenlivet, har begrensede muligheter når det kommer til reising/fyll/studier i utlandet og kan ikke leve det vanlige studentlivet. På den andre siden tror jeg at jeg som mor og med et roligere liv, kan bruke studietiden mer effektivt, og rent utdanningsmessig få mer ut av den enn mine medstudenter som bruker litt vel mye tid på kong alkohol.

Poenget mitt er egentlig at vi burde prøve å tenke litt mindre på det vi går glipp av, og litt mer på det vi får. Vi har det tross alt utrolig godt.

Ja, vi er vel enig.
Det slår meg bare at det er helst de yngste som snakker om hva de går glipp av - det har jeg aldri tenkt :-)

Jeg tenkte for min del at barn kan jeg få "når som helst",men ung er jeg bare en gang ;-)

Hehe, det tenkte jeg også - men så plutselig var jeg på tjukka, da...=P

Jeg tenkte jeg skulle ta igjen min "tapte ungdom" når jeg var 40 jeg, ta på meg miniskjørt og løpe på byen. Da er vel ungene flyttet hjemmefra...=P

Ha ha, ja de damene er stilige :-P

Skikkelig lekkert!

Nei, gidder ikke å komme med argumenter fordi dette har blitt diskutert så utrolig mange ganger her inne..
Livet mitt begynte når jeg fikk snuppa mi og jeg føler ikke at jeg har mistet noe som helst :)
Men det er jo med dette som med alle andre ting, de som føler at de hadde mistet noe ved å ikke kunne dra på fylla hver helg eller på jordomseiling vil aldri forstå oss som ikke har et brennende ønske om noen av delene..
Jeg er ingen festperson og føler at det kanskje er litt ufornuftig å skulle bruke alt av sparepenger man har som ung til å dra verden rundt (hva med å bruke de pengene til egen bolig?).
Slik jeg ser det kan jeg dra på alle de reisene jeg vil når ungene blir litt eldre og vi ikke har så høyt boliglån osv lenger.
Da kan jeg bruke penger på sånt med god samvittighet istedenfor å tenke at jeg sikekrt burde spart de til noe mer fornuftig.

Men vi er alle forskjellige, og jeg kan forstå at selvom jeg føler at mitt liv er nærmest perfekt akkurat nå så ville det vært som et fengsel for en av venninnene mine som er en helt annen type for eks..

Nei, langt ifra.. Jeg er og blir alltid en ungmor..

Man kan da finne på ting med barna sine.. Ikke festing da, men det stadiet der har jeg rett og slett kommet over..

Det er når man får barn at livet begynner FOR ALVOR! :=)

Men dere har jo på en måte aldri vært voksne uten barn, og vet vel dermed ikke helt hvordan det er..?
For min del har festing lite med saken å gjøre ;-)

Og igjen - man forsvarer vel ofte det livet man selv har...

Akkurat, spetakkel, det jeg mente med innlegget lenger opp - man kan jo ikke savne noe man ikke kjenner til.

Det er sant..

Men sitter jo igjen med samme svaret.. Jeg kan jo ikke savne noe jeg ikke kjenner til.. Da savner jeg jo det ikke.. hehe.. logisk egentlig..

Men hva er det egentlig å savne da??? Til dere som er litt eldre enn meg (er ikke frekk nei), bare lurer..

Jeg savner vel egentlig å være alene.. Har alltid tatt meg av pappa som liten og til jeg ble sammen med samboern min, så har ikke opplevd så mye.. Husker en dag jeg var alene og jeg ikke hadde noe ansvar.. da koste jeg meg :) Men det var EN dag i hele mitt liv..

For meg er det den utrolige friheten man har når man er ung voksen uten særlige forpliktelser jeg tror jeg ville savnet (men jeg vet jo ikke, for jeg har jo aldri vært så ung mor ;-) )

Jo det savner jeg.. Men jeg ble jo sammen med samboern min når jeg var 16 år da, så hadde jo egentlig "forpliktelser" hvis du skjønner..
Sånn som i morgen så gleder jeg meg for da skal jeg og samboern min på tur uten sønnen min (han er hos søstern min i morgen).. Å få tid alene er noe alle trenger, enten ung eller eldre..

Ser ikke helt hva jeg skal savne jeg.. skjønner jo at de som får barn (planlagt) som er rundt 25-35 har levd livet mer enn meg..

Og du har aldri vært i vår situasjon heller ;)
Om du hadde fått barn 7 år tidligere, tror du at du hadde sittet nå å angret fordi du ikke fikk reist på interail? eller tror du minnene med ungene dine hadde betydd så mye mer enn all verdens reiser?

Mange synes det er greit å ta sånt før man får barn, men noen av oss synes det høres supert ut å gjøre det sammen med barna når de blir gamle nok og man kanskje har litt mere penger å putte i feriekassen ;)
Selvfølgelig forsvarer vi alle vårt eget, men det er ikke til å komme bort ifra at mennesker også er forskjellige og at det noen ser på som spennende og morsomt virker dølt for andre :)

Jeg vet jo med meg selv at jeg antagelig ikke hadde dratt på noen lang reise for eks om jeg ikke hadde fått barn tidlig.
Jeg liker best storbyferier som man kan dra på en helg nå og da, og det kan jeg jo gjøre selvom jeg har fått barn :)

Eneste jeg kan si er at jeg er veldig lykkelig og fornøyd med livet mitt som det er i dag og da gidder jeg ikke dvele ved hva som kunne ha vært. Antagelig hadde jeg ikke hatt like mye å være glad for om jeg ikke hadde endt opp på tjukken hehe ;)

Men forstår jo at det ikke er rett for alle!

Som sagt i første innlegget så hadde jeg nok syns det var topp hvis jeg ble gravid som 20 åring.
Selvsagt hadde ungene betydd mer - nå syns jeg du virker litt vel nærtagende..?

Poenget er vel at de to ungene jeg har fått var de jeg ville ha, og de kom da jeg var 27 år og 29 år.

Tok meg absolutt ikke nær av noe du sa, så beklager om det så sånn ut :)
Ville bare få frem at noen ting betyr mer enn andre, og for meg så ville det vært helt rart å skulle velge bort barn for å kunne være "ung og fri" når jeg vet det jeg vet i dag :)
Hadde jeg ikke blitt gravid med Natalie så hadde nok også jeg ventet med barn til slutten av 20-årene, gjort meg ferdig med studier først og tatt alt i den "riktige" rekkefølgen. Hadde sikkert vært kjempe fornøyd med livet mitt også, men jeg har vanskelig for å tro at jeg ville vært lykkeligere eller følt at livet var bedre.

Dette er jo i grunn en håpløs diskusjon fordi vi som har fått barn som unge vet ikke hva det vil si å ikke ha barn i 20-årene og dere som fikk barn senere kan jo ikke helt se hva vi snakker om heller.

Men som jeg sa lenger opp, mitt liv hadde nok vært et mareritt for en av mine venninner som er en helt annen type enn meg, hun er nok av typen som ville ha angret og kanskje blitt deprimert også om hun ikke kunne fly fritt når hun ville det..

Ja, vi er jo enige (og jeg har jo gjentatt det samme sikkert 5 ganger i denne tråden)
Jeg må likevel få lov å svare det jeg vil selv om ikke du er enig?

Jeg reiste med telt på ryggen i portugal når jeg var 19, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke savner den turen i det hele tatt... :-P

(bare sånn apropos altså!)

Jeg har alltid sett for meg at jeg kommer til å dra med ungene mine på feire.. Jeg har ikke vært så mye utenlands når jeg var ung med familien min og sånt.. Men når jeg var rundt 17-18 år så bestemte jeg meg for at da jeg fikk barn så ville jeg dra på ferie med de hver sommer.. Jeg ville at det skulle ha det jeg ikke hadde..
Så jeg har vel egentlig ventet til jeg fikk barn til å dra på ferie og kose meg..

Ja akkurat det hørtes ikke noe særlig morro ut, sauen.. hehe..
Ikke alltid det lønner seg å være spontan.. heeh..

Men det kommer jo til at det er en ting vi alle deler..

Og det er at uansett alder så er det jo like spesielt å få barn..
Enig??? Vi unge er jo like gla i barna våres som dere andre..

Skjønner egnetlig ikke hva det er å prate om heller..

Mange som tror at ungemødre er uansvarlige og at vi vil være "fri".. Men det er jo ikke tilfelle.. Man blir rett og slett "voksen og ansvarlig" når man får barn, det er en del av morsinstiktet..

En på 27 kan være lik en ungmor på en måte.. Altså ikke "klar" for å bli mamma som alle sier..

Folk kan si det de vil, livet har aldri gitt meg mer mening enn nå iallefall. Men trodde egentlig at de fleste som har fått barn tenker at det er nå livet begynner jeg. Jeg tar meg stadig i og tenkte på at livet ikke hadde særlig mening før jeg ble mamma. Selv om jeg var lykkelig da og, men livet er bare så mye bedre nå. Det er dette som er meningen med livet synes jeg, nå livet virkelig starter. Og elske et barn høyere enn jeg trodde overhodet var mulig.

Jeg vil si at livet mitt begynte når jeg fikk barn...

Alt jeg har gjort oppover, festing, dødsfall :/, skole, reiser osv har vært lærerikt osv.. Men det å få barn var virkelig meningen med livet ass!!

Føler virkelig ikke at livet mitt er over, men føler heller ikke at det er nå det begynner!
Jeg har levd et rikt liv, fram til jeg fikk barn 27 år gammel og det livet har gjort meg til den jeg er i dag.
Livet fortsetter og er rikt nå også bare på en annen måte!
Både hverdagen og festene er bedre når en har barn. Og enig med hun over her at noen ganger vil jeg bare være meg!!!

Føler egentlig ikke at jeg mistet meg selv når lillegutt kom; han er den personen som gjør alt komplett egentlig. Det er så utrolig koselig når vi sitter alle 3 ved middagsbordet, dog han babler mest han lille, men det er oss sammen :) Eller når vi tøiser i senga en søndagsmorgen; lillegutt ruller fra side til side og hyler av fryd fordi både mamma og pappa er der. Blir ikke bedre enn det i mine øyne.

Den delen av livet mitt som var før han kom, det var en periode med de erfaringer og opplevelser der. Nå er det noe annet og jeg velger å tro at alt jeg har opplevd før gjør meg til det mennesket jeg er i dag. Forhåpentligvis en god mamma, kjæreste/kone og venn.

Livet har kun de begrensningene jeg lager selv :)

Forøvrig Sauen og dingsen; gratulerer så mye med 1 års dagen til din lille snuppe på forhånd (1,5 time tenker jeg?). Håper hun får en fantastisk flott dag og at solen skinner for henne!

Tusen takk for det=)

Hehe, nei....
Jeg føler ikke at det har lagt noen begrensninger på meg egentlig.....nå ha jeg aldri vært så veldig til å feste. Jeg kan fortsatt treffe venninder og være med på ting. (jeg er jo gift:P) Jeg går på fest (eller middagsselskaper heter det vel nå, hehe) når jeg vil, jeg vil kanskje ikke så ofte lenger..... Men uansett jeg føler ikke at livet er over nei, men en mer meningsfyllt del har begynnt.

Jeg har ikke lest hele innlegget ditt (hehe), men for å svare på spm i overskriften: Nei, absolutt ikke.

Jeg blir litt forundret over alle de som sitter med en liten baby på fanget og lurer på når livet skal "begynne igjen". Altså....hallo? Livet ditt er her og nå det! Man har fått barn, men, livet ditt har ikke stoppet. Du må omstrukturere hverdagen - ganske selvsagt - men at livet stopper syns jeg er en underlig og egentlig litt trist tanke. Synd at noen føler det sånn til tider.

Jeg savner ingenting fra livet før barn jeg:) Tror kanskje jeg har gjort nok tull og fanterier. Men nå er jo vennene mine godt etablerte også da.. Skjønner godt at yngre jenter føler seg utafor om de får barn før omgangskretsen sin. Men når man er 28, bør man ha frest litt fra seg. Ihvetfall for en liten stund...

Jeg kan si at jeg syns at det er litt dumt at jeg kanskje ikke fikk med meg like mye som singel og barnløs som jeg hadde tenkt.
Men snuppa var planlagt og jeg forsonet meg med at denne reisingen osv kan bli minst like kjekt med barn som uten. Gleder meg veldig jeg til å oppleve ting for første gang sammen med barna mine. For min del tror jeg faktisk det vil gjøre det mer spesielt for meg hvertfall.

Men dette er jo individuelt, sånn er det bare!

Men livet mitt er bare begynt og hver nye dag en får gir en nye muligheter! :o)

Jeg har ikke orket å lese alle svarene, kom et stykke nedover, men gav meg på ta :P

Men her kommer da min mening.

Jeg ble mor som 19åring. Det var riktignok bare noen få måneder før jeg ble 20, men dog. Dette var for oss et planlagt og bevisst valg.
Folk kan si hva de vil om å planlegge graviditeter såpass tidlig, men for oss var dette det riktige. Jeg hadde kjent på ønsket om barn fra jeg var bare 16-17 år, men hadde fornuft nok til å vite at det ikke var et riktig tidspunkt i livet å få barn på, til tross for lysten.

Jeg og min samboer hadde vært sammen i ca 3 år når vi ble gravide. Vi var begge utdannet, i jobb og hadde leilighet, bil osv osv. Vi var etablerte.

Jeg har heller aldri vært et utpreget festmenneske, så at den delen av voksenlivet blir begrenset ser jeg ikke noe tap ved. Men livet dreier seg jo om langt mye mer enn det.

Mens mine venninner kan sove lenge i helgene, ta seg en bytur tordag kveld, feste hele fadderuken og reise på spontane eller planlagte reiser i inn og utland har JEG et liv med så mange andre og (for meg) viktigere gleder. Det fantastiske ved å se verden gjennom sine barns øyne er ikke forskjellig ved 20 og 40.

Jeg våkner til et krøllete hode som smiler imot meg. Jeg får daglige klemmer og masse kos av den personen jeg så grenseløst elsker. Jeg ser verden på en helt ny måte, nettopp fordi mitt barn gir meg et nytt og verdifullt syn på veldig mye.

Jeg og min samboer hadde vært på mange utenlandsreiser før vi fikk barn. Og nå reiser vi MED barn. Ikke på interail i Europa, men på herlige familieferier der lykken står i fokus. Ikke bare opplever jeg egne gleder ved å reise og oppleve, men jeg er så velsignet at jeg får oppleve alt gjennom min datters entusiastiske øyne. Selv det å reise har fått en helt ny verdi etter at vi fikk barn.

Jeg har møtt maaangen som sier: Jeg angrer selvsagt ikke på barnet mitt,men om jeg skulle tatt valget på nytt, så hadde jeg ventet litt.

Vel, her var det jo et nøye gjennomtenkt valg, så det er kanskje naturlig, men jeg har aldri hatt en lik følelse.

Mitt liv inneholder på mye mer av verdi etter at jeg fikk barn.
Jeg føler ikke hverken behov eller vilje til å forsvare mitt valg eller liv. Det var det riktige og jeg ville på ingen måte ha valgt det annerledes.

Interrail, fadderuke og voksenfrihet kan rett og slett ikke måle seg med "ed elster ded mamma" (eg elsker deg mamma). Punktum :)

For min del hverken sluttet eller begynte livet da jeg fikk barn, det bare fortsatte _med_ barna. Hadde mye moro før jeg fikk barn og har hatt masse moro etter at jeg fikk barn.

Orker ikke lese alle de andre svarene, svarer kun på spm.

Ja jeg synes "mitt" liv er over. Det livet der alt var MITT. Jeg hadde inget ansvar, ingen å ta hensyn til. Kunne gjøre hva jeg ville.

Nå er jeg i livet "Vårt". Mitt å barna sitt liv. Det viktigste å det eneste livet jeg finner mening i. Det er her jeg trives, jeg har barn å ta vare på, jeg på stilles til ansvar, jeg elsker så det gjør vondt. Mine valg omhandler barna. Jeg har selvfølgelig kvelder for meg selv da jeg er alenemor. Å de kveldene gjør jeg det jeg vil, men er allikavel i "vårt liv" stadiet. Jeg slår ut håret, rocker løs på byen, men i motsetning til før jeg fikk barn så går jeg ikke over den hårfine grensen som går fra å ha det moro til å være helt rabiat.
Jeg har opplevd litt av hvert i livet. Det meste gleder jeg meg til å oppleve med barna. Det var veldig morsomt å være alene i Hellas i 4 mnd for å jobbe å feste. Jeg hadde da ingen forpliktelser å livet var herlig. Men like herlig var det i sommer da jeg og datteren min var i dyreparken i Berlin. Det store smilet hun hadde om munnen når hun så på elefantene, det utkonkurrerer hver en dag i Hellas.

Jeg er takknemlig for den tiden jeg hadde i "mitt" liv. Det var en fin stund, mange gode minner. Men da jeg kom til "vårt" liv kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg hadde eksistert før på en måte. Det var jo DETTE livet handlet om.Hva var poenget før da barna ikke var der?
Elsker "vårt" liv.

Da jeg ble mor startet DEN FØRSTE DAGEN I RESTEN AV MITT LIV!

På ingen måte. Å få barn reddet meg. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg ville vært uten barna mine.
Men selvsagt er det ting jeg ikke kan gjøre alltid AKKURAT når jeg ønsker det. Ha sex på sofaen f.eks..litt vanskelig når unga er våkne;-)
Men barna hindrer meg i veldig lite

OVER nei?!:-) Livet mitt har jo nettopp BEGYNT etter at jeg fikk gutten min:-)

Eneste forskjellen med at vi for eksempel fikk gutten vår tidlig, er at vi får oppleve de tingene andre har opplevd alene som en FAMILIE:-) Noe som jeg vil si betyr SÅ mye mer:-)

Etter at jeg fikk barn har jeg funnet min mening med livet...å nyte denne herlige familien min. Jeg gleder meg til alt vi skal oppleve sammen :)

Livet mitt begynte virkelig da jeg fikk barn! Og alt det jeg har fått av gleder etter det, og alt det jeg har oppnådd! Barn er virkelig livet!

Det livet jeg ønsker å leve, og alltid har drømt om, begynte da jeg fikk barn for 5 mnd siden. Likevel er jeg så glad for alle minnene jeg har fra livet før jeg fikk barn. Og jeg kan av og til savne det livet. Men jeg ville selvfølgelig ikke byttet tilbake for noe i verden. Jeg er 27 år, og hvis jeg hadde måttet velge mellom å få barn for syv år siden, eller om syv år til, hadde jeg valgt å få barn når jeg var 20, for den opplevelsen er mye større enn alle andre opplevelser jeg har hatt... Reising er min store lidenskap, og jeg kommer fremdeles til å reise mye, men velger litt andre reisemål fremover. Så det jeg savner mest er nok muligheten til å sitte rundt et bål i bushen i Afrika, eller i fjellet i Thailand. MEN, barn blir jo store engang de også, og da kan vi jo reise så mye vi vil! Og frem til det får vi nøye oss med bål i den norske fjellheimen!!

Den dagen jeg fant ut at jeg var gravid....Så RASTE verdenen sammen!!
Jeg ble helt sjokkert, redd, sint, lei meg..
JEG kan ikke bli mamma NÅ! Hva med skolen, jobb, og hva vil barnefaren si???
Dette var tanker som raste rundt i hodet på meg i 5sekunder.
Helt til moren min sa: Åå, så bra det ikke var noe verre!

Jeg så opp, begynte å tenke på hva som var inni meg.
Hvor langt er jeg på vei?
Kom inn på sykehuset noen timer etterpå og fikk vite at jeg var 16uker på vei.
24uker etterpå var jeg blitt mamma.
Jeg var alenemor. Jeg har et bilde av Daniel som nyfødt her stuen, når jeg ser på det bildet ser jeg en gutt som har GITT meg livet mitt.

Jeg hadde ikke vært Vålerenga12_&_Daniel/Stine om jeg ikke hadde fått han.
Jeg har ett liv fylt med mening, forpliktelser, kjærlighet, grenser, glede, fortvilelse,sorg, bekymringer, +++
Men alle de tingene gjør meg MEG. Og min familie gjør meg til den jeg er.

Hadde ikke jeg fått Daniel ville ikke jeg blitt sammen md samboeren igjen.
Da ville jeg istedenfor ødelagt HELE livet mitt med barnefaren.
Pga han droppet jeg bare skolen - fordi jg ville være hos han. Lekser? Hva var det for noe dengang?
Tilslutt ville skolen kastet meg ut.

Jeg er ikke stolt av det skoleåret der, det eneste positive var at jeg at flink i fagene og fikk karakterer som var over gj.snittet.
Jeg ødela ikke alt - takk og lov. Hadde jeg begynt på ett nytt semester ville jeg nok ødelagt alt.
Etterhvert ville jeg nok slått opp med eksen og festet mere, bli kjent med mange andre ++
Det ER ikke meg, men i en alder av 17år ville jeg ikke være meg.

Jeg er en person som er rolig, liker ikke å feste. Hjemmekvelder med god mat og en ledig armkrok er meg. Jeg får angst om jeg hører at det fest - "håper de ikke spør meg". Jeg vil bare ikke være med. Har ikke festet på 3år nå...
Slik var ikke eksen - så han ville nok ført meg inn i en verden jeg ville være skeptisk til - men sikkert senere blitt så vant til..


Men, jeg ble gravid og i de 5sekundene verdenen min raste under, har de 5sekundene blitt oversvømt av stunder jeg ellers ikke ville fått.
Hadde jeg ikke blitt gravid ville ikke jeg fått DEN Daniel jeg har nå, jeg ville ikke hatt samboeren, lappen, bilen, leiligheten.
Det er så mye jeg ikke ville hatt og jeg vil ikke se tilbake og drømme om et liv hvor jeg ville festet,skippet lekser, fått venner ++.

Det livet jeg per idag lever er et liv jeg ikke ville fått, hadde ikke verdenen min rast sammen i 5sek.
Vil heller være 50år og se tilbake på et liv hvor jeg har hatt alle de tingene jeg har nå, enn å ikke hatt de.

Såklart - jeg vet ikke hva jeg ville hatt heller, men hvorfor drømme om noe som jeg ikke vet hvordan det i utg.punktet ville vært?
Å ha frihet, stillhet, ro.
Eller ville det vært det?
En mobil som piper: Bli med på fest!

Den dagen jeg igjen får en ny pos graviditetstest, begynner også et nytt kapittel i livet mitt som _snart_tobarnsmamma. :o)

Som jeg sa over her, så er jeg et rolig menneske.
Det å ta med sønnen min til Vålerenga-parken er uvurderlig for meg.
Det å skulle løpt til butikken for å kjøpe alkohol, dusje, ta på festklær og feste til morgenenen...
Det frister meg ikke.

Takk og lov :o)

Dette er meg, uansett.
Slik er mitt liv - ville ikke byttet ut det - eller ventet i 6år med å ha fått min lille vakre skapning som gir meg masse i livet mitt.
Nå skal jeg legge meg, og i morgen er det en liten gutt som kommer snikende opp i sengen og kryper seg inntil mamman og stefaren sin. Og sovner:o)

DET er herlig det :)

Livet begynner ikke før man får barn, i mine øyne. =o)

Jeg har liv så det holder med mine 4 gutter og 2 jenter!

Liv og røre, - og etterkommere har jeg begynt å få i form av barnebarn og greier..nei,livet er flott med barn!
'
Jeg tar med ungene på tur, vil jeg på tur.

Alldeles ikke, jeg elsker å være mamma (okei da, av og til så gjør jeg ikke det:p) og vil ha flere!

Livet er ikke over når man har fått barn, det har bare såvidt begynt! Og det finnes ikke en bedre følelse i verden enn lubne armer rundt halsen og en stemme som sier "Jeg er glad i deg mamma".
Man har ikke uendelig med begrensninger, men ego-livet er definitivt over, og jeg savner det ikke et sekund! =)

jeg syns at barn setter begrensninger for mye, men det går jo masse på at jeg har han så mye som jeg har. bare den belasningen og ikke kunne sove en hel natt på 1 år, tror jeg var uten for døren på kveldstid 1 gang det første året. når har jeg muligheten anden vær lørdag.
bare og se folk, se natten, se stjærnene igjen, det er helt fantastisk.

men livet mitt er ikke over, det har akurat begynt.livet forandrer seg når man får barn. og det forandrer seg på mange måte positivt. men jeg vil ikke anbefalle noen å bli alenemor som 21 år.

Slett ikke, livet som mor er da et liv som fortsatt er mitt eget. Må selvsagt ta hensyn til at jeg har et stort ansvar, men det hører med til det som heter å være voksen. Jeg tar en utdanning jeg selv har valgt, jeg har planer og ambisjoner, og kansje mye mer ståpåvilje til å gjennomføre det nettopp pga at jeg har barn.

Jeg har aldri følt behov for å reise, ligger nok ikke for hverken meg eller samboeren. Vi vil nok ta en og annen tur, men vi har så mye å finne på hjemme og så stor glede av det, vi hadde ikke reist mer om vi var barnløse heller.

Når det er sagt så er det kansje en sannhet i det som Spetakkel vil fram til, ungemødre vet kansje ikke hva de har gått glipp av, jeg er selv ungmor og gikk rett fra å være knapt myndig til å bli mor. Aldri bodd alene noen gang...og en tid så jeg på det som et tap, ikke at jeg angret på at jeg fikk barn, men litt vemodig at jeg gikk glipp av noe følte jeg, men nå er de tankene glemt og jeg ser de unge og frie voksne som jeg kjenner som enda er barnløse....de virker ikke akkurat lykkelige. Og herrefred for et rot og styr de stadig roter seg oppi, ting som jeg har sluppet unna...hehe...

Nei, personlig er jeg i dag glad jeg fikk barn tidlig, jeg har ikke gått glipp av noe stort. Men nå er jeg så heldig at vi har endel barnfri og på den måten ofte føler på den "friheten" eller hva man skal kalle det.

Ja, mitt poeng i går var at de nok ikke helt skjønner det. Alle nevner at de ikke er interessert i festing, men festing var ikke noe poeng for meg...

Så er det vel ikke mange som planlegger barn så tidlig, men det er jo flott at man gjør det beste ut av det når man havner oppe i situasjonen.

Jeg har nå full "familiepakke" med jobber, 2 barn, biler og hus. Men jeg er utrolig glad jeg var heldig å fikk oppleve noe annet før det ;-)

Joda, og det synes jeg du har lov til å være også ;-) På lik linje som vi som ble tidlig foreldre har lov til å mene at det er helt ok å ha gått glipp av denne "ung-voksen uten ansvar for andre enn seg selv-tida", for det er ikke alle denne tida passer for heller. Jeg var nok litt for vilter til å ha noe særlig godt av det, så for min del var det vel til det beste at jeg ble mor tidlig, ble da voksen ved et knips og tok ansvar for både meg selv og den lille.
Gudene veit hva jeg kunne rota meg oppi hvis jeg ikke ble mor som 19åring...huff..hehe

Joda, det blir jo bare en meningsløs diskusjon fordi vi mener jo alle at vi har gjort"riktig" selv, og vi ville jo aldri vært uten barna våre.

Og for å ha det på det rene: jeg mener selvsagt også at livet mitt er mye bedre nå enn før jeg fikk barn, og jeg ville selvsagt ikke vært barnløs i dag.
Men jeg vil si at de som ikke harr opplevd en ungdomstid har gått glipp av noe (var det ikke det HI handlet om...?)

Helt klart, jeg har ikke drukket, pult, reist, frotsa i god mat, hatt venner på besøk, sett gode filmer, lest noe, shoppa, vært på konsert eller sovet godt siden jeg ble mamma.


(og for de som liker å få det inn med t-skje: dette var ironi.)

Jeg er glad jeg "sprang" fra meg før jeg ble mor for og si det slik...de fleste trenger vel en ungdomstid...
Jeg føler absolutt ikke livet mitt er over, men jeg innrømmer glatt at jeg ofte savner det og være spontan...bare kunne kjøre ut en plass eller dra på besøk uten å planlegge!
Men alikevel , ingenting gir meg mer glede enn datteren min, dessuten er det mye kjekkere å dra ut på byen nå enn før..for nå har jeg jo noe fantastisk å komme hjem til...:)O

Absolutt ikke :-) Føler heller at livet mitt har begynt, jeg!

Overhodet ikke over.
Begrensninger blir det jo, men det åpner seg så mange nye muligheter.
Koser meg som mamma. Klarer meg tom fint som singelmamma!!!!!!!!!

Langt ifra!

Livet mitt har bare blitt bedre etter jeg fikk junior! Har alltid vært glad i barn, min barndomstid gikk ut på å gå rundt på feltet og spørre om jeg kunne trille de små barna! Endelig fikk jeg min egen lille baby å trille på!

Jeg har aldri vært opptatt av å fly på byen, så jeg "mistet" ikke noe der.. Jeg fikk kontakt med noen gamle venninner når jeg fikk junior, som jeg ikke hadde snakket med på lenge.. Fikk kontakt med dem igjen, siden de også fikk barn på omtrent samme tid..

Jeg kan fortsatt være megselv og være sammen med venninner, for da er junior hjemme sammen med pappa!

Var på bryllupsreise i 3 dager etter bryllupet for noen uker siden, uten junior! Vi savnet han masse den siste dagen! Vi snakket om det, og kom frem til at det å reise lenge uten junior, det går ikke! Det var noe som manglet, en viktig del! Det var ikke "oss" å sitte der alene og bare slappe av!

Har fått et mye bedre liv etter jeg fikk junior =)

Nei det føler jeg ikke. Jeg ble gravid når jeg var 19 men hadde opplevd masse før det. Ja reist rundt i verden mye, flørtet med italienere osv..hehe.. jeg har ikke noe behov for å oppleve de tingene igjen. Har vært på road trip rundt i hele USA osv. Nei faktisk så føler jeg at jeg rakk å oppleve masse på de 19 årene. Opplever mye nå etter jeg fikk barn også føler jeg. Eneste jeg ikke kan gjøre nå er å feste hele tiden, å dra på kino på en sær tirsdagskveld. Men hvor stort er behovet for det?? hehe

Ikke over, men totalt forandret! Jeg har fått et helt nytt liv. Gjør ingenting det, for jeg var ikke overbegeistret for det gamle;o)

Tja, det er nok ikke over. Men det legger jo en del begrensninger på friheten da. Nettopp vært på ferie med 2-åringen vår, og det kan faktisk ikke kalles ferie. Føles som om jeg trenger ferie etter å ha vært på ferie med han... :-) Så slike ting er ikke som før man fikk barn....

Men, jeg kunne aldri i livet ha vært foruten sønnen min!! Jeg er gravid på nytt og gleder meg masse til å bli tobarnsmor....

Men jeg passer samtidig på å få tid til å være bare meg. F.eks. har vi årlige jenteturer utenlands. Tror det er viktig.

FOR MEG så er meningen med livet å få barn og danne familie! ;)

Så nei, livet er ikke over fordi om jeg har fått barn. Livet har begynt på ordentlig!

jeg fikk nr 1 da jeg var 22, fylte 23 noen mnd senere. Nå er jeg 32 og har nettopp fått nr 3 :)
Synes absolutt ikke at livet mitt er over. Jeg har mange ganger tenkt hva skulle jeg ha gjort uten ungene mine. Mitt liv er jo mye rikere med ungene mine :)
Jeg stortrivest å være mamma :) Og jeg får da gjort "voksen" ting uten ungene også. Er bare snakk om å prioritere litt anderledes enn når man var uten unger.
Men nei savner ikke livet mitt uten unger. kunne ikke vært foruten mine 3 unger :)

Over nei. Det var da den beste tiden startet.
Samtidig er jeg glad jeg har såpass med meg i bagasjen nå som voksen også, så jeg slipper å ende opp som en desperat 40 åring midt i den verste selvrealiseringsprosessen, med puppene dinglende ut av ett dårlig korsett!

Neida, jeg føler jo at dette er hva livet mitt dreier seg om, at dette er min livsoppgave. Allikevel er jeg glad for alle opplevelsene jeg erfarte da jeg var uavhengig og barnløs. Spontane sydenreiser, leve i utlandet, venninnevin -kvelder på onsdag så fulle som to bøtter rips kl. 08.00 om morgen..
Og jeg har med meg den erfaringen ved at jeg vet at jeg ikke har gått glipp av noe, og slipper å utforske dette da jeg blir eldre.

Skulle gjerne ønske at jeg var ferdig med utdannelse bare før jeg fikk unger da, men er nå godt i gang og ferdig før barn nr. to kommer!!

altfor langt innlegg som jeg ikke orket å lese alt av.
Men nei, jeg føler IKKE at livet mitt er over. Men derimot er det veldig beriket, og er det en dag jeg trenger å bare være meg, så har jeg full mulighet til det=)

Har lest noen av innleggene og skjønner egentlig ikke problemstillingen hvis jeg skal være litt vanskelig. For meg har det ihvertfall ikke vært slik at jeg har kunnet velge. Da jeg var i 20-årene hadde jeg ikke møtt mannen jeg ville ha barn med så det var ikke noe valg, da reiste jeg, bodde i utlandet, jobbet med mye forskjellig, festet og hadde det moro med venner. I midten av tyveårene møtte jeg mannen i mitt liv, å få barn med en gang i et forhold var ikke aktuelt og vi reiste masse, var sosiale, gikk på masse konserter osv. Da vi bestemte oss for at vi ville ha barn så tok det 3 år og masse forsøk, SA osv før vi endelig fikk vårt første barn. Så jeg kunne jo ikke endret på dette og derfor ville jeg ikke gjort noe annerledes. Har et fantastisk forhold, verdens beste mann og to søte barn som holder meg i aktivitet fra kl 5 om morgenen til midnatt. Er det slitsomt? Ja. Savner jeg å avogtil bare være meg selv og ha litt frihet? Ja. Men det er jo ikke noe alternativ og jeg koser meg hver eneste dag med mann og barn. Livet er ikke over men det er annerledes og det er vel impulsiviteten jeg savner. Nå må alt planlegges og organiseres og det er ikke min sterke side...

For meg er det når man får barn livet begynner "det voksne livet",det er jo flere faser i livet,man må jo selfølgelig ta hensyn til barna "midt i livet" ,men når de er store voksne,så blir man friere igjen og kan gjøre ting alene uten barn,men kunne aldri tenkt meg et liv uten barn,koser meg som mamma selv om ikke alle dagene er like enkle - men sånn er det bare.

Föler virkelig ikke at livet mitt er over, men det har klart gått over i en helt annen fase! Må ärlig innrömme at jeg, noen ganger, savner mer egentid og at jeg föler meg litt kvalt av og aldri kunne gjöre som JEG vil! Mannen min jobber ca 50 t per uke og er lite hjemme, noe som gjör at jeg, så godt som, ikke har noe egentid!

Livet mitt er over når jeg dør :p

Det livet som jeg kjente er over, men det nye livet jeg har fått, er så mye bedre!
Livet mitt har fått en annen mening,en bedre mening, og jeg har blitt en bedre person.
Ville ikke byttet bort det nye livet, med det gamle, selv om dette livet har mange fler bekymringer, utfordringer og våkenetter, og jeg hadde et veldig godt liv før også ;-)

Nei. Jeg har jo valgt å få dem begge og det er jo selvsagt fordi jeg ville ha dem. Nå har jeg vært hjemme i tre år til sammen og har et halvt år igjen å være hjemme, så jeg har mine dager hvor jeg føler at jeg eksisterer kun for å ta meg av barn, hus og mann. Men det går over. Jeg elsker å ha barn og syns at livet er mye rikere med dem. Om vi føler vi trenger alenetid som voksne og kjærester har vi vett på å be om barnevakt. Festing er noe vi faktisk syns det er deilig å ha lagt litt bak oss og det er igrunn det eneste man ikke kan ha barna med på. Syns ikke at livet er blitt begrenset. Det eneste jeg irriterer meg grønn på er venner som ikke har barn og som blir sure på oss når vi sier at vi gjerne finner på noe, men da må det bli noe barna kan være med på og da hjemme hos oss om det er på kvelden. Men de om det. De forstår det nok godt den dagen de sitter der med sitt eget lille gull.

Oi, her var det mange svar.

Det er nok få som kjenner at livet er OVER når barna kjem. Livet tar ei anna vending, men det treng ikkje vera negativt.

For min eigen del så er eg glad for at eg mallo då eg fekk ho.Eg er verken ung eller gammel mor, var 27 år. Tida før vil eg ikkje vera foruten, og tida med ho vil eg heller ikkje vera foruten. Å få unge midt i ein svært tung utdannelse har ikkje berre vert enkelt, men eg har ikkje ein dag angra på valget me tok.

Eg håper at mallo får unger når det passer ho aller best også, uansett når det måtte vera. Men eg må innrømme at eg håper ho får sett verden og tatt ein utdannelse først. For hennas eigen del.

Foeler at livet mitt virkelig fikk mening ETTER at jeg fikk barn, jeg for min del. Med det sagt, maa jeg da nevne at jeg i tiden foer jeg ble mor har: reist MYE, hatt en spennende karriere og moett folk i mange ulike og interesante posisjoner... MEN: det jeg hadde av materielle goder og opplevelser, betydde minimalt for meg... Naa er jeg for det meste hjemme med barna, reiser myyye mindre - men savner ingenting og setter pris paa og elsker alt jeg har. Inkludert helse! Det koseligste for meg meg er en hjemmekveld med mann og barn foran TV'n, med god mat...

Føler at livet ble komplett med barn. Ville aldri valgt ett liv uten. Enn går selvfølgelig glipp av en del ting i denne småbarnstiden. Og kan jo ikke være på med alt senere heller. men all verdens fester,ferieturer osv kan velges bort bare barna har det bra. Dessuten blir det vel ett liv etter at de flytter ut også får vi håpe. Så alt det andre er bare på vent. Ville aldri valgt noe annet. De som ikke får barn tror jeg virkelig går glipp av noe.

Nei, overhodet ikke!! Synes det har beriket livet mitt noe voldsomt!!!

Men så venta jeg til jeg var voksen også da med å få barn, så jeg har liksom ikke gått glipp av noe, utdanninga er ferdig, huset er på plass, det samme gjelder jobben og en mann.

Selvfølgelig kommer jeg ikke i første rekke lengre, det hadde jeg heller ikke forventa. Så for noen år, så finner jeg meg i at jeg ikke prioriteres først. Når ungene begynner å bli større, ja da er det lettere å finne tid til bare meg;)

Men; det er jo lett å bli litt misunnelig etter x antall våkennetter, bæsjebleier, gulp og oppkast å lengte etter den tida da du kunne spise frokost i en evighet, lese avisa fra a-å, drikke kaffen din helt i ro og fred, samt stå leeeeeenge i dusjen. Jeg glemmer imidlertidig det ganske fort når jeg titter opp i vugga, og verdens største glis smelter mammahjertet mitt:-)

Er klart man blir begrensa,men livet er ikke over. Det er ett nytt liv,og like verdifullt:)